Bombeattentattet på Kuta, Bali
Indonesia har en lang og blodig historie med terror. 
Men hvem stod bak Balibombene - fanatiske muslimer eller misfornøyde militære?

Sari og Paddy
Selv har jeg vært flere ganger både på Sari og Paddy. Om du bodde billig på Kuta, i "Gang 2", var dette naturlige gratis-steder å stikke innom i løpet av kvelden. Tettpakkede, med masse "liv".
Sari var det underligste av stedene. Det var eksklusivt for utenlandske turister. Der møttes unge hvite turister og backpackere for å dyrke hverandre. Hadde du gal hudfarge, sørget effektive dørvakter for at du ikke kom innenfor. Her var det musikk, dansing og drikking - til priser jeg syntes var vel stive.
Paddy, skrått over gaten, hadde også fri adgang for alle hvitinger. Også her dansing og drikking – i to etasjer. Her var imidlertid indonesere også velkomne, men måtte betale ca. ei daglønn i inngangspenger, som seinere ga retten til en fri drink. Det Sari manglet av eksotiske innslag, hadde du noen få av på Paddy. Av begge kjønn. Stort sett levde de av å selge sex til turister.
Jeg tenker av og til på hvordan en sånn inngangspolitikk ville vært mulig i Norge. Hvite nordmenn ingen adgang, eller allernådigst mot 500 kroner i inngangspenger. Fritt fram for alle med mørk hudfarge.
Indoneserne er mer saktmodige, de finner seg i det meste og viser sjelden aggressive følelser. Eller?

Osama bin Laden og CIA
Sist lørdag ble alt dette forvandlet til kaos og massedød. Turismen, som er liv eller død for denne del av Bali, er halvdød og trenger lang rekonvalesens.
Hvem står så bak en sånn handling? Hvem hadde kunnskapen? Hvem hadde sprengstoffet? Hvem hadde mye å vinne og lite å tape?
Indonesia er verdens største muslimske land. Men muslimer flest er hovedsakelig tolerante, ihvertfall om du tror på en eller annen gud. Jeg har i årevis beveget meg i byer og områder som amerikanske statsborgere blir bedt om å holde seg unna, uten å føle noen som helst trussel.
Muslimene er også splittet. Det er et fåtall fundamentalister som ønsker mer muslimisering, som ser USA og Israel som store og lille Satan, og som også verbalt gir støtte til Osama bin Laden. I motsetning til nabolandene, og til USAs store ergelse, har Indonesia enda ikke forbudt disse grupperingene. Det er ingen bevis for at de driver terror eller annen ulovlig aktivitet, sier Indonesias president.
Det ville også vært et slags selvmord for disse gruppene å utføre attentattet på Bali. Det ville resultert i forbud og til massefengsling av tilhengere. Dvs. USA ville få det som de ønsket.
Til dermed å si at USA står bak for så å skyve skylda over på fundamentalistene, er antagelig å gå for langt. Selv om CIA har mange svin på skauen.

Gro og Suharto
I over 30 år var Indonesia styrt av en diktator, general Suharto. Vår egen statsminister, Gro Harlem Brundtland, beæret han forøvrig med et statsbesøk like før han – under voldsomme demonstrasjoner – måtte gi fra seg makten. i 1998. I 1965 kuppet Suharto makten fra Sukarno, Indonesias "grunnlegger" og første president og far til nåværende president Magawati. Det var et blodig kupp, under dekke av kommunisttrussel. Over en million ble henrettet, tusenvis ble deportert til fjerntliggende fangeøyer. Amerikanerne var aktiv medregissør, de fryktet flere "Vietnam" og trengte servile tjenere.

Stat i staten
Under Suharto var de militære en slags stat i staten, med Suhartos velsignelse. Den minste kritikk ble slått ned på, ofte av spesialkommandoer innenfor hæren. Aktivister forsvant og ble henrettet.
Med Indonesias gryende demokratisering, har de militære gradvis blitt vingeklippet. De har mistet mye av sin makt og status. Mange frykter også at det de har vært med på, skal avsløres og resultere i ydmykende rettsaker.
Disse militære har alt å vinne på et ustabilt Indonesia. Et Indonesia som har stadige problemer med å overleve, vil neppe ha kapasitetet til å stille tidligere syndere for retten.
Så har da også deler av de militære vært aktive i destabilisering siden Suhartos fall. Mest kjent er massakren på Øst-Timor i 1999, etter en folkeavstemning der folk sa ja til selvstendighet. Militære mistenkes også for å nøre opp under mange regionale konflikter: Bl.a. i Aceh, i Ambon, på Irian Jaya, på Kalimantan. Da jeg for et par uker siden var i Indonesia, leste jeg om kamper på Sumatra mellom politi og militære. Politiet hadde arrestert en narkotikahandler, militæret krevde at han skulle løslates. Politiet nektet. Politistasjonen ble stormet, 7 politifolk ble drept av de militære.
For disse militære er et par hundre ekstra liv ubetydelig i forhold til alle som de tidligere har drept. Viktigere er det å beholde ære og posisjon i forhold til familie, venner og samfunn.

Handel enda viktigere
Hvem står så bak? Kanskje kan en etterforskning, frigjort fra George W. Bush sitt forenklede verdensbilde, gi svarene. Indonesisk politi er imidlertid ikke kjent for grundighet og effektivitet, så en blanding av internasjonale og lokale eksperter vil absolutt være en fordel. 
Allikevel: Misnøyde militære hadde mye og vinne og lite å tape, muslimske fundamentalister hadde alt å tape og lite å vinne ved denne terrorhandlingen. 
Hva med Bali som fremtidig turistmål og handleparadis? Vi fortsetter som før og handler Fair Trade-varer. Nå mer enn noen gang trenger balineserne inntekter, siden turismen vil svikte i mange måneder, kanskje år, framover. 
Bali og Indonesia er neppe blitt farligere enn tidligere, men bilbomben viser bare at alt kan skje, nesten uansett hvor. Ingen steder eller øyer beskyttes av gudene. 
Det alt handler om er ikke å være på galt sted til galt tidspunkt.

(15.10.02 - Jan Christensen . jakri@email.com)