Julebrev fra Afrika

 Å reise "The Hard Way" gjennom Vest-Afrika er slitsomt, utfordrende og spennende. Også her er Amerika verdens herskere. Men var det deres skyld at jeg knakk ei tann?

The Hard Way 
Å komme hit, var imidlertid ikke den enkleste sak av verden. Jeg er jo ingen charterturist som setter meg på flyet og som vips kommer til målet. Jeg reiser mer "The Hard Way". Denne veien innebærer både farer og spenninger og er pengemessig knapt noe billigere når alt kommer til alt. Men, den er mer utfordrende, og også mer belønnende. Den lærer meg mer om reising, om folk og kulturer, den bringer meg mer i nærkontakt med land og folkeliv. På godt og vondt.
Dog – ta ikke alt altfor bokstavelig. Jeg har jukset litt. Jeg har ikke reist med buss, tog og båt hele veien fra Norge til Afrika. Jeg tok fly - til Lome i Togo. Om noen uker skal jeg reise hjem fra Dakar i Senegal. 
Med Gøteborg som utgangspunkt får jeg billetten til under 2/3 av Gardermopris. 
Mellom Lome og Dakar, derimot, tar jeg buss/tog, og det er noe helt annet enn å reise med våre hjemlige luksuriøse befordringsmidler. Støvete og hullete veier, sandstøv fra Sahara og bakerovnstemperaturer, 9 passasjerer i en vanlig Peugeot stasjonsvogn-taxi. Heldigvis ikke hele veien.
Totalt er dette en reisestrekning på over 3.000 km, og jeg er enda ikke helt i mål. 
For å komme hit til Fajara Beach har jeg reist gjennom 6 land: Togo, Ghana, Burkina Faso, Mali, Senegal og Gambia. 
Jeg har brukt 1200 kroner til visa. Etter at vi rike hvitinger begynte å kreve visa for reisende fra afrikanske land, har de selvsagt begynt med det samme overfor oss. 
Jeg har vært på reisefot gjennom Vest-Afrika i over 70 timer, dog ikke sammenhengende. Flere steder måtte jeg vente så lenge på korresponderende buss, at det var bedre å overnatte og i stedet prøve å komme med en tidlig buss neste dag.

Allmenn lykke eller bedre potens?
Noe av det første jeg gjorde i Lome, var å komme meg til fetisjmarkedet. For bedre å forsikre meg mot uhell. Ikke det at jeg spesielt tror på sånt, heller ikke sånn at jeg ikke tror. Så, hva koster det da å forsikre seg? 
Høvdingsønnen fra Benin, med gode forbindelser til forfedrenes guder, ville ha 400 kroner. Til slutt ble vi enige om en drøy femtilapp. Men jeg var i villrede, skulle jeg velge en fetisj som ga bedre husk? Bedre potens? Almenn lykke? God reise? Tjuverisikkert hus? Eller lykke i kjærlighet? Jeg valgte den allmenne lykke, og den har siden hengt beskyttende rundt min hals.
Så – fram til nå har jeg enda ikke vært utsatt for noe tjuverier eller større uhell. Innbiller meg for øvrig at de fleste land i Afrika – tiltross for større pengemessig fattigdom - er tryggere enn Asia som reisedestinasjon.
Men – jeg har blitt fristet av en baguette fylt med fårekjøtt. I Mali, der mye av det franske kjøkken holdes i hevd, selv på landsbygda. Kjøttet skulle være beinfritt, allikevel klarte det å dele en av mine fortenner. 
På et kontinent med så mange tannløse er sånt bare for bagateller å regne. Og - jeg tørr fortsatt å smile uten å holde meg for munnen.

Guantanamo neste?
Jeg har også blitt arrestert. Et uskyldig bilde av den amerikanske ambassade i Bamako, fikk 12 politifolk til å storme mot meg. De ville ha mitt kamera og film, men fikk ingenting. Så ble jeg i stedet tauet inn i ambassaden. Der hang portrettet av vår tids største cowboy høyt oppe på veggen. Jeg ble forhørt av en ambassadekvinne som glemte bildet. I stedet måtte jeg i detalj redegjøre for hvem jeg var og hva jeg fant interessant ved ambassaden. Hadde jeg nektet, ville jeg vel blitt internert sammen med Talibanfangene, som potensiell terrorist. 
Bildet viser en skinnende hvit bygning i ei travel handlegate. Dvs. gata er ikke travel lenger, nå er den avsperret med doble veibommer på hver side. 
I Norge tar de halve Drammensveien, her tar de hele gata. Og fortsatt mener mange at det er sånn det skal være.

Trommer og kurver i juni
Så har jeg handlet, eller rettere bestilt. Kurver og figurer, trommer og marakaser. Fra Ghana. Nok til å fylle opp en container, kommer forhåpentligvis til Norge i begynnelsen av juni. Fine ting, levert av enkle mennesker som mer enn andre trenger handel både for å overleve og for å bringe kontinentet framover. Å være mellommann i en sånn handel er en glede og en ære – mer enn en jobb. 
Ghana er også litt spesiell: Det var her nordmenn og dansker ble søkkrike på slavehandel for noen hundre år siden. Nå har vi ikke engang råd til å gi de status som et av våre bistandsland. 
Kanskje 1000 trommeslagere utenfor NORAD kan hjelpe? I juni?

God jul og godt nyttår til dere alle sammen!

Fajara 23.12.02
Jan Christensen,- jakri@email.com

Baobab-treet er Afrikas "urtre". Du ser mange på reise gjennom Afrikas indre, mellom kysten og ørkenen. De største baobab-trær kan ha en stammediameter på 9 meter.

Det ringes i ei bjelle, mitt navn hviskes gjentagne ganger til forfedrenes guder. Jeg blir noen kroner fattigere, men høvdingesønnen har likevel gitt meg verdens billigste forsikring. Det gjelder å tro, ikke å tvile!

Landsbyliv utenfor Bolgatanga helt nord i Ghana. Her lever de av å flette kurver, som seinere selges på markedet.

Bongotromme fra Ghana, kledd med det tradisjonsrike Kente-stoffet. I juni kan du forhåpentligvis se flere. Kanskje kan de tromme NORAD til bevissthet?

Før snakket vi om "Skammens Mur". Kanskje vi nå bør begynne å snakke om "Skammens Ambassader"?
Bildet er tatt midt mellom to bomsperringer, og rett før George jr  & co arresterte meg som potensiell terrorist.

Buss og tog gjør mange stopp underveis, og selgere strømmer til. Papaya eller vannmelon, eller kanskje bananer? Hva med en beinfri fårekjøtt-baguett som ikke var som lovt?

Snart framme, Barra i Gambia. Herfra går det to daglige ferger over til Banjul. Derfra  er det bare en kort taxitur til Fajara Beach.