Sola skinner, temperaturen er bra og badevannet fristende. Ingen swimmingpool,
men havets bølger, i det såkalte Lombokstredet mellom Bali og Lombok i Indonesia.
Jeg
sitter på min terrasse på Batubolong cottages, Senggigi, Lombok og ser Balis vulkaner i det fjerne.
Inne i
bungalowen lukter det behagelig av jasmin – Østens folk veit som skal til for - med enkle midler - å
gjøre hotelloppholdet eksklusivt.
Jeg har vært borte siden slutten av februar, og også reist både til Bali og
Java. Min bror Trond var med meg et par
ukers tid, og trivdes.
Fra Surabaya sendte jeg hjem en container, men byen er for strevsom til å nyte det
mer rolige livet. Bali, derimot, er fortsatt en av verdens fremste turistdestinasjoner, og vil alltid
ha en magnetisk kraft på turister.
Det er få steder du kan få så mange forskjellige
opplevelser som på Bali – strender,
handling, kultur, restaurant- og natteliv
– for å nevne noen.
Men – det er kanskje
heller ingen steder hvor du også kan få
nærmest ingenting og må være i en slags
husarrest.
Sånn som da jeg kom dit for knappe to uker
siden, på den såkalte Nyepi-dagen. Med ei
nesten tom ferge fra Lombok.
Nyepi til ettertanke
Nyepi er
balinesernes dag til ettertanke. 24 timer.
De sitter hjemme, elektrisitet eller andre
moderne ting er slått av, det er intet
bråk, ingen trafikk. Verken fly eller
båter får ankomme øya, og veiene er tomme.
Også turister må respektere denne dagen,
de blir forvist til sitt hotellområde og
får ikke gå utenfor, heller ikke til
stranden.
Jeg var på fergestedet Padangbai
denne dagen, og mitt hotell hadde ikke
restaurant. Heldigvis var det noen smug
som førte til en restaurant i nabolaget,
så jeg sultet ikke.
Men på den lille veien
utafor ville det vært umulig å gå, der
patruljerte soldater, ga bøter til de som
viste seg og eskorterte dem så hjem.
De
mest troende hinduer pleier å meditere i
et av øyas mange templer på Nyepi-dagen,
gjerne sammen med gode venner. Det pleide
visstnok å gi en ekstra god start på deres
nye år. En egen dag i året bare til
stillhet. Da en kanskje kan prøve å finne
fram til seg sjøl og sine nærmeste.
Balineserne tar seg råd til det, selv om
det koster masse hardt tiltrengte
turistpenger.
Ville vi, verdens rikeste
mennesker hatt råd til noe sånt?
Neppe!
Tjuveri fra folket: En milliard dollars årlig
Ellers er 2004 Indonesias valgår. I dag er
det fridag og valg til nasjonalforsamling,
om tre måneder skal presidenten velges –
for første gang direkte av folket.
Mange har vært redde for uro, men så langt
har det gått fredelig for seg. Det er
imidlertid vanskelig å få øye på de store
politiske motsetninger. I stedet går det
mye på personer, smøring – samt store og
små flagg.
Forut for valget på nasjonalforsamling har
såkalte Non-Governmental Organizations
(NGO) offentliggjort en del lister over
korrupte politikere, og bedt folk ikke
stemme på dem,
Mest vanlig er det å putte
offentlige midler i egen lomme, ta
betaling for tjenester som skulle være
gratis, bruke offentlig eiendom som om det
skulle vært deres private og ta imot
bestikkelser. Indonesia vrimler av sånne
politikere, og de hadde en god læremester
i landets tidligere diktator Suharto (som
også var ”demokratisk” valgt og til det
siste støttet av USA).
Han regjerte i over
30 år, og det antas at han lurte unna en
milliard dollar i året.
Suharto var
imidlertid smart. Han kamuflerte det godt
og investerte mye utenlands. Dagens ledere
er heller ikke altfor opptatte av å finne
ut hvor disse pengene ble av, de fleste har sine
svin på skauen. Dessuten – i et land der
alt kan kjøpes for penger, er det også
vanskelig å få folk dømt.
Blant de 24 partiene som stiller til valg,
er det ett som heter PKPB (Concern for the
Nation Functional Party) som ledes av
Suhartos datter. De har tydeligvis store
midler å ta av, og har brukt mye til å
skaffe seg goodwill blant velgerne. De gir
bort ris, sement, T-skjorter, gratis
måltid, kanskje også 1-2 ukelønner for å
få stemmer. På valgmøtene har de lotterier
med fristende gevinster – for å trekke
folk.
Mange, spesielt de med lav utdanning, lengter også tilbake til
Suharto-tiden. Da hadde de en bedre
levestandard, og pengene deres hadde
større verdi. At Suharto-regimet førte
Indonesia mot stupet og myrdet en million
kommunister, har de ikke hørt om. Og nå,
når datteren har evige pengekilder og
alltid kan opptre som den store julenisse,
ja, da kan alt skje.
Såkalt demokrati er sjelden løsningen på
den 3. verdens problemer. Mer at de har
ledere som ikke er korrupte, og som setter
folkets behov og velstand foran sine egne.
De finnes, men når sjelden opp.
Susilo - den nye president?
Her på hotellet mitt skal alle stemme -
også disse unge serveringsdamene som knapt
leser aviser og ikke hører eller ser på
nyheter. Men, de går ikke i Suhartofella,
og heller ikke synes de noe om Megawati,
landets kvinnelige president, som var
kjempepopulær ved forrige valg. Nei, de
vil ha Susilo. Tidligere general, og
tidligere sikkerhetsminister. Han er
karismatisk, han har et uplettet
rulleblad. Han leder det lille
Demokratiske Parti, og om dette partiet
får over 3% av stemmene, kan han stille
til presidentvalget, som er om 3 måneder.
Han leder også meningsmålingene - 1 av 5
indonesere vil ha han som sin neste
president.
Så var det flaggene. Partiflaggene. Det er
millioner av dem, og de vaier overalt. I
alle størrelser, og mest langs veiene. De
forteller litt om stedenes politiske
betydning, og også litt om
partisympatiene. Å rive ned et flagg, ses
på som pøbelhandling og kan straffes med
fengsel. Men flaggene har bare navn og
symbol – hele 4 partier bruker oksen som
partisymbol - plakater med slagord og
kampsaker er fraværende.
Jan Christensen - 5.4.04
|
Solnedgang over Lombok- stredet, sett fra min terrasse
Besøk hos en Fair Trade samarbeidspartner på Bali
Noen av mine keramikk- vareleverandører på Lombok. Hvitt hodeplagg betyr at de har gjort pilgrimsreise til Mekka.
Varene er pakket og kjøres til Surabaya for omlastning i container.
Begivenheten feires med en fest for samarbeidspartnere og arbeidsfolk.
Tanah Lot - en av Balis mange
hindutempler, står på ei klippeøy.
Valgkamp på Bali
PKPB - partiet for gratis sement og opptil flere ukelønner for en stemme.
PDI-Perjuangan, partiet til den sittende president Megawati.
|
