Luang Prabang er utvilsomt et av verdens Shangri-La’er. Kongehovedstaden, UNESCO-bevarings by, bortgjemt bak
høye fjell, i et land som de færreste
hadde hørt om for 30-40 år siden.
Så
begynte de amerikanske bombene å hagle,
langt flere enn over noe annet folk – og
fortsatt drepes over 60 mennesker årlig av
udetonerte bomber.
Seinere ble det fred. Landet ble
nøysommelig bygd opp. Ei vennskapsbru til
Thailand erstattet mange av småfergene
over Mekongelva.
I dag er landet en av de
få gjenlevende kommunistiske stater, men
etter Sovjetunionens fall, har også
forandringsvindene blåst her. Siden jeg
for over ei uke siden passerte grensa, har
jeg ikke sett en eneste politimann, ikke
en eneste soldat, og bare et fåtall
tiggere. Land og folk preges av en rolig
og fredssommelig livsstil, fjernt fra alle
vedtatte sannheter om kommunismens sanne
ansikt.
Flest buddhist-templer
Jeg kom til Luang Prabang etter en berg-
og dalbanebusstur på svingete fjellveier,
en dagsreise fra hovedstaden Vientiane.
Byen ligger mellom to elver, og er antagelig den byen i verden med flest buddhist-templer pr. innbygger. Munker er
et dagligdags syn i bybildet.
Å komme hit er litt som å komme til en
annen verden. Vestens jag og mas er
fjernt. Rett nok er den noen biler og
motorsykler, men de er nærmest lydløse og
bryter aldri noen fartsgrenser. Syklister
er det mange av, ofte med paraplyer. I
solskinn mot sola, i regnvær mot regnet.
I de siste årene har byen utviklet seg til
å bli et mekka for unge backpackere.
Billige hoteller og restauranter finnes
overalt, verdens beste fruktshake får du
for et par kroner og ei svær øl for 4-5
kroner. Det er utallige tilbud om trekking
til minoriteter i fjerne fjellandsbyer,
båtturer til omliggende områder,
kanopadling, rafting og sykkelturer.
Området har også rike
håndverkstradisjoner, og når det skrumrer
blir byens hovedgate gjort om til
markedsgate. Trafikken må vike.
Konge som sultet ihjel
Kongepalasset er lite og enkelt og nå
gjort om til museum. Etter revolusjonen i –75 var det ikke lenger bruk for noen
konge, og rykter vil ha det til at han ga
bort slottet og så sultet i hjel i noen
øde fjellhuler.
På kveldene underholder
det nasjonale teater på slottsområdet.
Hmong-minoritetensfolket bidrar bl.a. med
en krukkedans. Svære krukker fylles med
vann, danserne tar tak i hver sin krukke med
tennene og danser lenge med krukka – kun festet med tennene. Krukka veier 40 kg.
Ellers så er nattelivet så som så. Byen
går til sengs ved 10-11-tida på kvelden.
De siste diskoteker stenger halv tolv. Der
er det en blanding av folkedans og
vestlige rytmer, i et halvmørkt lokale. Å
vise følelser offentlig er ikke skikk og
bruk i dette landet. Det blir liksom
lettere når belysningen er dunkel.
Vifte og forkjølelse
April er den varme årstid i Luang Prabang,
og jeg svettet dag og natt. Mitt rom hadde
vegg-vifte, og jeg gjorde den tabben å
sette den på fullt og lot den blåse rett
mot meg. Så sovnet jeg og våknet kraftig
forkjølet dagen etter. Og kom meg aldri
skikkelig.
Vel - nå har jeg rett nok en
unnskyldning for å komme tilbake, for da å
gjøre alt det jeg nå ikke fikk gjort.
Da
velger jeg nok desember eller januar, som
klimamessig er bedre.
Hva landet heter?
Laos PDR, eller Den demokratiske
folkerepublikken Laos.
Kombiner ei reise hit med Thailand,
Kampuchea og/eller Vietnam, og vær gjerne
borte et par måneder eller mer.
Du får
garantert en spennende og variert ferie,
blant noen av verdens hyggeligste folk.
Kanskje er det derfor mange av dem har
lidd så mye - ”et lyckligt folk er
ulönsamt, det er så litet de vil ha” - som
Mikael Wiehe synger.
Jan Christensen - 29.4.04
|
Det gode liv?
Krukke på 40 kg, dansende, festet med tenna .
Det forlatte kongepalasset, nå nasjonal-museum
Trekking til urfolket, rafting på Mekong, sykling på bortgjemte stier, elefantsafari - for å nevne noen av tillbudene.
Paraply - i sol og regn
|
