Molukker og menneskeetere
2010/12

Molukkene er øyområdet mellom New Guinea og Sulawesi. For 500 år siden var disse ”Spice Islands” målet for de store oppdagere. Columbus prøvde seg, men havna i stedet i Karibien. Magellan-ekspedisjonen fant øyene, men Magellan selv ble slått i hjel like før han nådde dem. Hollendra vant til slutt dragkampen, og skydde ingen midler for å få full kontroll. På enkelte øyer ble alle innfødte utryddet.

Hva drev våre brutale forfedre? Clove (nellik) og nutmeg (muskat), datidens kosteligste krydder som solgt i Europa kunne gi en fortjeneste på over 1000%. Krydderene fantes kun på Molukkene. Store plantasjer ble anlagt, slaver ble importert. Grådigheten hadde ingen grenser.
Et par hundre år seinere klarte engelskmenna å smugle ut avleggere. De ble plantet bl.a. på Zanzibar og Mauritius. Storhetstiden med monopol var over.
Molukkene ble så glemt - av de fleste. Kommunikasjonene var vanskelige, avstandene store, og transportkostnadene høye.
Under frigjøringskampen ble mange molukkere betraktet som quislinger. De kjempet på hollandsk side – noen sier at det var fordi de elsket hollandsk ost - og ville ikke bli en del av den nye staten Indonesia.
I vår tid har religiøse konflikter skremt mange. Fram til for 3-4 år siden var Molukkene stengt for turister. Krangel om en bussbillett tente sinnene både hos kristne og muslimer, og tusener ble drept i årene som fulgte. 

Vi kom til Ternate i nord med fly fra Manado på Sulawesi. Mens Manado er en av Indonesias mest "kristne" byer, er Ternate en av de mest muslimske. Øl – som kun finnes på et fåtall restauranter - koster over det dobbelte av hva som ellers er vanlig. Serveres i nøytrale kanner og kalles "teh special". På naboøya Tidore, en liten båttur unna, er sultanen enda strengere, her finnes kun alkoholfritt øl i en butikk.
Er sånt undertrykkende eller frigjørende – for molukker flest?  

Hva gjør så de 1000 turister som årlig kommer til Ternate, eller de 100 som kommer til Tidore? Utforsker utallige gamle kolonifestninger? Klatrer til topps på vulkaner? Snorkler eller dykker? Eller – som reisefølge Jens - ergrer seg over ”fascistoide” bønneutrop fra Saudi-finansierte moskeer?
Uansett – også her treffer du verdens vennligste folk. Alle sier "hello" til deg, og håper å få et smil og noen hilsninger tilbake. Det faller aldri vanskelig.   

Lenger sør i Molukkene ligger Buru, Ambon og Bandaøyene. I disse trakter kan folk visstnok både gjøre seg usynlige og fly, jeg lærte det aldri. I stedet ble jeg utsatt for annen magikk: Ei lommebok som forsvant fra baklomma mi, nærmest ved egen hjelp. Jeg hadde jo full kontroll da jeg skulle gå i land etter båtturen, og plutselig var den borte. Politiet mente det måtte være en tjuv, selv om han jeg løp etter og fanget, nektet og nektet. Jeg veit ikke.

Etter Suhartos USA-vennlige kupp i 1965, ble tusenvis av venstreorienterte forvist til Buru. En av Indonesias mest kjente forfattere, Pramoedya Ananta Toer, tilbragte 15 år i arbeidsleir her. Han var heldig – et par millioner av hans meningsfeller ble brutalt myrdet. De skyldige er aldri blitt straffet. 

Pelnibåtene er Indonesias svar på vår hurtigrute. Et titalls skip anløper de mest fjerntliggende øyer et par ganger i måneden. I Molukkene var dette lenge eneste transportmiddel.
Selv foretrekker jeg billigste båtbillet, economyclas, over korte avstander.
Ei natts reise - der jeg delte sovesalsplass med hundrevis av andre, og svettet meg gjennom båtturen omkranset av bagasje, pakker og esker og smilende indonesiere – kostet 60 kroner.
Men hva om min plass var opptatt – økonomiklassen var jo oftest overbooket?
Da kan jeg oppgradere til for eksempel til 1. klasse og betale det firedobbelte, eller finne en ledig dekksplass og blir fascinert av tropenatt, blikkstille hav, svalende bris og fjerne øyer.
Eller - ta opp kampen:

- This is my bed. Numor 524. Saya ini dormir, prøvde jeg på et langt fra feilfritt indonesisk.
Ingen reaksjon. Jeg gjentar.
- Informasi, svarer han.
Men jeg hadde ikke tenkt å gå til noen informasjonskranke.
- Show me your ticket. Bilet.
Det tar tid. Hele nabokøyelaget følger spent med. Ingen bule, hviting, orker å kjempe for sin soveplass i dette varme helvete.
Trodde de.
Så viser han meg billetten sin. Nr 183.
-  Satu Delapan Tiga. Ini Lima Dua Empat. This is not here, my friend.
Han har tapt. Skjønner det, og overlater motvillig plassen til meg.
Jeg får nok en uforglemmelig natt på økonomiklasse. Attpåtil med madrass og med mange hyggelige og nysgjerrige folk som allikevel kan litt engelsk.
Han som måtte vike tødde også opp. Fant en ledig naboplass, og forstod etter hvert mer enn jeg trodde.

Bandanaira er hovedstaden i den vakre Bandaøygruppa.
Med massevis av fort, festninger og gamle kanoner strødd omkring, og med de skjønneste og hyggeligste raseblanda folk.
For millioner av år siden hadde alt vært en kjempevulkan som delvis forsvant i havet. Kraterkantene ble til øyer. Den største toppen forsvant aldri og ble i stedet til en ny vulkan, Gunung Api.
Etter mye strev kom jeg på toppen av denne, og ble belønnet med vakker utsikt – bl.a. til den lille naboøya Run, en gang eid av engelskmenna. På 1600-tallet anså hollendra denne krydderøya - eneste stedet der det vokste muskat - som så verdifull at de byttet den til seg. Mot den da nærmest verdiløse nordamerikanske øya New Amsterdam, seinere kjent som Manhattan.
For meg var det ingen trøst at nedstigningen var enda vanskeligere og tok lengre tid enn oppstigningen: Grus og småstein som stadig glapp under skosålene, og etterfølgende rutsjeturer. Jeg var øm og støl i dagevis.  

Banda-havet er reint, klart og varmt, korallene er urørte, og livet kan leves billig. Selv spiste vi de lekreste fiskemiddager for noen få tiere. En norsk minstepensjonist vil være millionær her nede. For mange travellers, spesielt de som liker snorkling, er Banda selve Drømmen:

- Tyske Peter, pensjonist, ville ha meg til å investere i et guesthouse her nede, men hadde selv ingen penger pga nyinnkjøpt Mercedes – han snorklet world-wide fire måneder i året.
- Birgit – www.wo-ist-birgit.de - interiørdesigner med en uforglemmelig latter - livnærer seg på catering hjemme i Tyskland om sommeren og reiser i Asia resten av året.
- Colombianske Carlos, deltidsarbeidende og smilende økonom, jobber tidvis med evalueringer av uhjelps-prosjekter, men er mest på reisefot.
- Svenske Clas, sosialantropolog og sjømann, bruker sine lange avspasseringer til livsfilosofering – og er på toppen av vulkanen mens jeg bare er halvveis.
- Australske Peter, har regelmessig besøkt Indonesia de siste 20 år, snakker flytende indonesisk, ble nylig skremt av nærgående indonesisk massasje.
- Sørafrikanske Tim snart ferdig med sin toårige jorda-rundt-reise, som farmasøyt følte han seg trygg som eneste hvit sammen med 2,5 millioner svarte - gruer seg nå til hjemreisa og et mer ufritt urbant liv i sitt hjemland.
- Sveitsiske Gudrun på 28, likte ikke at folk trodde hun var 5 år yngre, hadde sagt opp sin sosialarbeiderjobb for å kunne reise og reise. 
- Pensjonistekteparet Smith fra Washington-staten, småbrukerne som årlig tilbrakte et par måneder snorklende i havoverflaten mens en skotsk bekjent kom over dammen og passet saueflokken deres.
Vi treftes alle på Vita guesthouse, alltid med uforglemmelig service, rett ved den travle Bandanaira-kaia.

Dessverre kan Pelni-båtene være både hele og halve døgn forsinket, og motorhavari forekommer ofte. Rutetabellene oppdateres derfor stadig, og du er aldri helt sikker på avgangstid før båten legger fra kai. Denne 2-døgns sjøreisa fra Banda til Makassar måtte derfor avbrytes i Ambon – for at vi skulle rekke forbindelsene videre. 10 timers margin var ikke nok.
Men - hvorfor ikke snu en dårlig ting til en god ting? Vi tok fly til Makassar, for halvparten av hva det ville kostet å reise som førsteklassinger på Pelni. Og rakk Bali og Lombok som avtalt. 

Dog, ikke uten problemer. På motorsykkel, da jeg skulle kjøpe billett til ferga mellom Bali og Lombok, ble jeg stoppet av politiet:
- Motorsykkellisens og førerkort!
Førerkort hadde jeg ikke, det lå i den stjålne lommeboka. I stedet hadde jeg et skriv fra politiet i Bandanaira. Det imponerte.
- Og lisensen?
Jeg fant fram et rosa kort.
- Dette gjelder bare for Bali. Du kan ikke ta motorsykkelen med deg til Lombok.
Så ble jeg framstilt for den øverste polititjenestemannen i Padangbai, fergestedet.
Han var like klar.
Kanskje hadde de rett, kanskje ikke. Jeg valgte å være ydmyk. Fantes det noen løsning?
- Kan du betale 50K?
50 tusen rupiah, eller 34 kroner. Klart jeg kunne!
- Dette gjør vi kun fordi vi gjerne vil hjelpe deg, husk det - sa han med en høytidelig og forståelsesfull mine i det han diskret stappet seddelen i lomma.
Så måtte jeg love å fortelle politifolka på Lombok – i fall kontroll der - at jeg ikke hadde fått mine papirer sjekket av politiet på Bali.
Etter drøye 4 timers overfart var jeg på Lombok – og slapp ytterligere kontroller.
Korrupsjon er en vederstyggelighet., og Indonesia er blant de verste i klassen. Allikevel: 34 kroner sparte meg for mye ekstra bryderi. Og - hvilken indonesier tapte på akkurat det? 

2010 er snart slutt – jeg ønsker dere alle en god jul og et riktig godt nyttår.
Jula har jeg tenkt å tilbringe på en 3-dagers safari i Sundarbans, mangroveområdet med rundt 400 kongelige bengalske tigre. Hver 3. dag dreper de et menneske. Kanskje er det jeg som blir julemat denne gangen?